29. mars 2015

[Om damen i Mongkok.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin, og massøren Un.

Cecilia spør om jeg ikke har hjemlengsel.
Hongkong er i hennes øyne en kjedelig by, og aller helst skulle hun latt håret bli hvitt av snø, se på nordlys og kjenne kroppen sakte tine foran peisen etter en hel dag ute i kulden. Det er lenge siden hun har vært på ferie, sier hun.

Hun kalles "mami" blant de som søker hennes ekspertise, det står "manager" på offentlige papirer. Når firmaer i Hongkong trenger jenter for å underholde kundeforbindelser, ringer de Cecilia. I en bransje uten arbeidsrettigheter er hviledagen sjeldent hellig, arbeidsuken er ofte syv dager lang. Tradisjonelt er såkalte mamasans godt voksne tidligere barvertinner eller prostituerte. Cecilia er tjue år. For tre år siden ville hun hjelpe en venn, nå er det en fulltidsjobb.

Jeg møter Cecilia via en felles bekjent. Hun har femten centimeter høye platåsko, kort jeansshorts og en stor grå hettegenser. Ansiktet er sminket, med tykke falske øyevipper og mørk rosa lipgloss hun legger på leppene med jevne mellomrom.

I starten er hun sjenert, og snakker fort på kantonesisk til den medbragte tolken vår. Jeg sier jeg liker det lange brune håret hennes. Hun sier hun liker de blå øynene mine. Når jeg foreslår at vi kan bytte, ler hun høyt. Isen er brutt. Resten av samtalen går på mandarin.

Jeg forstår at Cecilia er populær. Smellvakker og morsom sjarmerer hun meg i senk. Tilsynelatende genuint nysgjerrig, stiller hun spørsmål om hva nordmenn synes om ditt og datt og om jeg har noen kule tatoveringer. Det gjør at jeg føler meg interessant og viktig. Jeg spør om hvordan kundene hennes er. Hun sier de fleste er lokale eller fra fastlandet. Utlendinger? Hun har én kunde som er fra Nederland. Har jeg vært der? Han fra Nederland har skjegg. Hun liker det. Kinesiske menn har ikke skjegg.

Jeg er blitt fortalt at Cecilia er  mafiamedlem, eller ihvertfall i en gjeng. Hongkongs uteliv er drevet av rike mennesker kjent for å være på kanten av loven, men som andre kinesiske problemer, er det skjult for øyne som ikke er involvert. Når jeg forsøker ta det opp, spør hun om jeg vet at hun har et barn.

Sønnen hennes fyller snart fire. Noen kvelder blir han med i baren, men vanligvis pleier moren og stefaren hennes passe på han. Hun sier moren hennes vet hva hun jobber med.

- Mamma pleide også å være vertinne på fastlandet. Hun er mye bedre enn meg!

En god mamasan har et stort nettverk. Man må kunne skaffe nok jenter ofte på kort varsel, villige til å gi kunden det de ber om.

- Det er litt som å være på en fest med folk du ikke kjenner. Noen ganger synger vi karaoke, eller spiller terningspill.

Det er strenge spilleregler til slike nattlige leker, og det er Cecilias viktigste jobb å etterse dem. Noen av jentene er med bare for å underholde i baren, andre blir med kundene hjem på slutten av kvelden. Barene har kostymer til jentene, men det hender at kundene vil at de skal være nakne. En time med vertinneunderholdning koster 500 kroner. I noen av barene tjener de provisjon på drikken kundene kjøper. Å drikke alkohol er en del av jobben, selv om Cecilia egentlig ikke liker å være full. Det er ikke lov å ta på jentene, men hun innrømmer at hun lar det passere om kunden betaler ekstra.

Noen ganger har kundene spesielle forespørsler. De kan be om menstruerende jenter, eller at jentene skal spise avføring.

- Første gangen jeg ble spurt, brukte jeg mange stygge engelske ord, men om man betaler 20 000 vil noen jenter fra fastlandet gjøre det. De er bare her for å få raske penger.

Fastlandskineserne pleier komme til Hongkong på syv-dagers turistvisum. Det er ikke bare jenter som kommer, mange av dem er også mannlige transvestitter, eller ladyboys. Noen kommer på eget intiativ, andre har en hallik som sender de ut. Fellesfaktoren er allikevel at de jobber så mye som mulig. Kjente "red light districts" som Mongkong, Yau Ma Tei og Wan Chai er fulle av lugubre hoteller som leier ut rom på timebasis.

Jeg spør hva hun bryr seg om. Cecilia sier hun blir frustrert av bortskjemte Hongkong-jenter som forventer at kjærestene deres skal kjøpe dyre ting til dem. Hun synes det er viktigere å kunne kjøpe ting til seg selv. Det verste er å bli avhengige av en mann. De siste årene har det gått flere historier om jenter som begår selvmord når det blir slutt med kjæresten, det plager henne. Da er det bedre å være selvstendig.

- Trives du i jobben din?

Hun strekker seg over hotpotgryten og slipper en kjøttbit ned i bollen min mens hun tenker litt.

- Alle trenger en inntekt, gjør de ikke?


***

Etter at vi har spist, spør Cecilia om jeg vil være med og ta japanske purikura-bilder. Vi finner en fotoboks som kan gjøre oss bleke i huden og gi oss ekstra store øyne. Når vi er ferdige, går hun for å laminere bildet mitt, så jeg kan ha det i lommeboken som et minne. Mens hun er borte, sier vennen min at hadde hun ikke hatt et barn, hadde hun nok gått på universitetet nå. Det var det hun egentlig ville.

Før vi forlater hverandre, ber hun om et norskt navn. Jeg kaller henne Nora. 





Ingen kommentarer: