13. mars 2015

[Om et minne man kan drite i.]


Kineserne er i full gang med påskens reiseplaner. Jeg skjønner ikke hvordan de har tid til reising rett før vi skal avslutte masteren. De skjønner ikke hvordan jeg har tid til ikke å reise. For mange kan dette være den siste ferien betalt helt eller delvis av foreldrene. Før du rekker å tenke at de er bortskjemte enebarn, la meg si deg dette: Kinesisk pensjonsalder er 60 år. De fleste av klassekameratene mine vil ganske snart bli økonomisk ansvarlige for hele den eldre delen av familien. Dessuten er det mye lettere for en kineser å få reisevisum til andre land om man har bevis på at man er student ved et utenlandsk universitet. Jeg forstår dem sannsynligvis bedre enn de forstår meg.

Når det er sagt, økt økonomi har fått flere kinesere til å reise generelt. I fjor var det over 60 millioner turister innom Hongkong, nesten 50 millioner av disse kom fra fastlandet. 2015 har vært preget av demonstrasjoner mot fastlandsturismen. Hongkongere er rasende, to av tre ønsker en regulering av antallet som får slippe inn. For kinesere er det viktig å kjøpe med seg gaver når man er på tur, og det én har kjøpt, det skal ofte alle ha.

Klassevenninne: Vet du hva som var den mest populære tingen kinesiske turister kjøpte i Japan i kinesisk nyttår?
Tine: Nei?
Klassevenninne: Toalettseter!
Klassevenninne II: Det er helt sant.
Klassevenninne: Elektriske toalettseter. Japanske jenter liker seter som er varmet opp, eller som kan spyle vann på dem.
Tine: Det må jo være klønete å ta med seg hjem.
Klassevenninne II: Jeg skjønner det heller ikke. Kinesere er jo så intelligente! Klarer de ikke lage elektriske toalettseter selv?

Hun fortsatte en lengre tale om kinesisk patriotisme og at det var unødvendig å støtte japansk økonomi.

Gjett om jeg gleder meg til påskeferien er ferdig. 

Ingen kommentarer: