11. november 2016

[Om den store singeldagen]

11. november har de siste årene blitt en høyt elsket dag i Kina, markert som verdens største kjøpefest. Den spesielle datoen, valgt fordi 11.11 ser ut som en person som står alene, har sitt utspring fra Nanjing University, hvor kjæresteløse studenter feiret seg selv. Fortsatt markeres den spøkefullt blant mange, gjerne ved at man spiser mat som minner om tallet, slik som Pocky, lange kjekspinner ofte dyppet i sjokolade, eller pommes frites.

Treat yourself

Singeldagen ble allikevel først ordentlig kjent da Alibaba, Kinas, og dermed også verdens største netthandel, relanserte konseptet med målrettede tilbud som en dag hvor single skulle spandere på seg selv. I fjor solgte netthandelen for 123 milliarder kroner. Til sammenligning brukte amerikanerene omlag 14 milliarder kroner på netthandel under fjorårets Black Friday.


Screenshot fra da Alibaba gikk live i natt (internasjonal versjon).

Avstand og manglende infrastruktur


I et land hvor en større del av befolkningen vokste opp med spartanske kommunistbutikker og det fortsatt er store landområder uten de store handlemulighetene, er det kanskje ikke så rart at netthandelen har eksplodert de siste årene. Dette, kombinert med at Kina er verdensmestere på logistikk og økt skepsis til kinesiskproduserte varer har gjort at flere og flere kinesiske familier i disse dager begynner å gjøre brorparten av nødvendige innkjøpene gjennom netthandel.

Det er særlig i distrikter hvor befolkningen bor langt fra storbyer, som Indre Mongolia og Tibet*, at netthandel er populært, men også i storbyene er postbudene travelt opptatt med å levere alt fra klær og elektronikk til mat, rengjøringsmidler og møbler klikket hjem av ivrige konsumere. Mange boligkomplekser har ofte egne rekker med postkasser for netthandel slik at det skal være plass. Dette har lettet noe av jobben for de stakkars dørvaktene som ofte må stå å ta i mot de hundrevis av leveringene som kommer i løpet av en dag.

En shoppingfestival på nett

Men i dag er det altså den lenge påventede singeldagen. Nettbutikker har fristet i ukesvis med gode tilbud millioner av kinesere har kunne bokmerke. Dette er viktig for også nettbutikker kan bli utsolgt når så mange bestiller på en gang. Når klokken blir 12 ved midnatt går startskuddet. Da må man belage seg på god nettilgang og håpe at nettsidene klarer bære så mange påloggede på en gang. 

I kollektivet jeg bodde i i Guangzhou var det en jente som jobbet med netthandel. Hun fikk ny jobb i et større firma november 2015, med første arbeidsdag nettopp 11. november. Da hun kom inn dørene sto massører og knadde såre data skuldre. Mange av de ansatte hadde tatt med seg små telt de hadde satt opp ved siden av pultene, parate til å tilbringe det kommende døgnet på jobb. Da de slo fjorårets salgsrekord gjallet det i bjeller og et rockeband holdt konsert.

Du kan også oppleve singeldagen selv om du ikke er i Kina, for den går sin kjøpsgang stort sett på nett. Det vil selvsagt være tilbud i fysiske kinesisk butikker også, men det er i liten skala. De fleste kjøpene gjøres på nett. Slik kan man bruke kvelden på å spise mat i pinneform, eller være med den personen som gjør at man egentlig ikke trenger feire singeldagen allikevel.

*Hvorvidt Tibet faktisk er en del av Kina er en annen diskusjon, men man teller det på kjøpstatistikken.

9. november 2016

[Om valget.]

Hva skjer nå? Blir det nok en mur enda verdenshistorien aldri har vært tjent med menneskeskapte skillelinjer? Blir det handelskrig mellom USA og Kina? Vil de som har lidd under Trumps usmakelige vitsing og valgharselas - USAs homofile, muslimer, latinoamerikanere og kvinner, faktisk føle seg inkludert de neste årene når USA skal bli storslått igjen?

Dagen etter valget har unektelig vært spesiell. Det var rart å kjenne på skuffelsen som hang i luften på bussen denne morgenen. I stedet for irritasjon og utveksling av plagede blikk vendte folk ørene mot medpassasjeren som satte telefonradioen på høytaler så flere kunne høre. Folk har klikket og delt og kondolert. En amerikansk bekjent inviterte til felles sorgstund utenfor Fredssenteret. Folk har minnet hverandre på at Obama tross alt slet hele perioden sin med å få gjennomført noe som helst. Det finnes jo bremseklosser. Hvordan funker det amerikanske systemet igjen, hvem har øverste mandat og skal vi ikke strengt tatt begynne å snakke om hva som skjer i Frankrike?

De store spørsmålene har vært stilt retorisk, panisk og i fullt alvor.

Og så gikk jeg til norskundervisning på Helseforum. Der er gjensynsgleden stor, klemmene mange og verden utenfor får lov å bli igjen ved dørterskelen. Den har ihvertfall vært det til nå, for alle har sin bagasje og om du ikke ønsker pakke ut er det helt greit, no questions asked.

Midt i et høyst konsentrert forsøk på å forstå ulike yrkestitler på norsk avbrøt Amina seg selv.

— Presidenten... Den amerikanske presidenten...

Hun ristet på hodet.

— Han må lukke munnen.

Og så fortsatte min voksne norskelev å stave seg gjennom ordet "Dyrlege," kanskje vel uvitende om at hun som lå an til å bli verdens mektigste kvinne for mindre enn et døgn siden, Hillary Clinton, sa det samme til den nye presidenten på Twitter få måneder før.

Den lille politiske kommentaren fikk allikevel meg til å smile og tenke at det var kanskje dette som måtte til for å forene resten av verden, ihvertfall for en liten stund.

30. oktober 2016

[Om mitt engasjement i ECPAT.]

Det siste halvåret har det ikke vært mange blogginnlegg fra meg. Dette skyldes ikke at jeg har sluttet å skrive, men at jeg har vært opptatt med å skrive for andre enn meg selv, noe jeg er glad for at jeg har muligheten til.

En av tingene jeg har vært vært opptatt med, er oppstarten av End Child Prostitution And Trafficking Norge, en interesseorganisasjon som jobber mot seksuell kommersiell utnyttelse av barn. Du har kanskje hørt om oss? Vi er en organisasjon som skulle ønske det ikke var behov for oss, men økt globalisering og tilgang på teknologi gjør at omfanget av overgrep mot barn for profitt er større enn noen gang. ECPAT finnes allerede i over 82 land.

Hvorfor jeg har engasjert meg? Kortfattet er det fordi jeg ikke fant en grunn til å la være. Jeg har allikevel samlet tre historier til deg nedenfor, for å gi deg et bilde av hvor lett det er å snu seg bort.



Phnom Pehn, Kambodsja, januar 2015. Jeg er på vei hjem en gang etter midnatt. Phnom Pehn er i en usedvanlig begredelig forfatning. En søppelstreik skaper hauger med råtten frukt, gamle klær og leker. Selv i det største turiststrøket har gatene begynt å stinke.

Foran meg går en far og leier en sønn i hånden. De går fort.
Det er først når jeg kommer nærmere at jeg skjønner at dette ihvertfall ikke er guttens biologiske far.

På flyet til Kambodsja har vi fått utdelt brosjyrer som forklarer hva det betyr å være en bevisst turist og at Kambodsja er et høyrisikoland for sexturisme, som de kaller overgrep mot barn. Det blir beskrevet hvor man skal melde fra om man ser overgrep, om kontaktinformasjon til offentlige instanser, barneorganisasjoner og om følgene et overgrep kan ha for overgriperen.

- Svin, tenker jeg for meg selv. Det der ser ikke riktig ut.

Men, stemmen inni meg sier også at jeg ikke kjenner hele historien. All kunnskap om overgrep til tross, hva gjør jeg? Absolutt ingenting. Tvilen og usikkerheten min lar jeg komme den potensielle overgriperen til gode og jeg går til mitt 3-stjerners hotell fordi det oppleves der og da som et enormt tiltak å være handlekraftig. For meg.

Den neste morgenen er jeg fortsatt kvalm. I almisse kjøper jeg haugevis med postkort av alle små barnehender jeg blir tilbudt, enda jeg vet det egentlig ikke er noe jeg bør gjøre. Den lokale guiden ber innstendig reisefølget vårt ha is i magen når gateselgerne komme løpende. At turister kjøper fra barn betyr at det kommer flere barn ut i gatene. Det øker konkurransen, presser prisene og desperasjonen for å få solgt. Å kjøpe fra barneselgere gjør at de er villige til å gjøre flere ting for å få dekket dagkvoten.

Hvorfor er det så vanskelig å si i fra?

Hongkong, Kina, april 2015. Gjennom en venn blir jeg introdusert for en kvinnelig hallik. Jeg skal intervjue henne fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en 20-åring havnet i et miljø styrt av kinesiske triader, den lokale mafiaen.

Hun forteller bedagelig, men ganske trist, om hvor lett det er å skaffe prostituerte som spiser avføringen din (det koster omtrent 20 000 kroner) og om hvordan loven som forbyr gateprostitusjon gjør det usikkert for sexarbeiderne som er avhengige av å stole på mennene som finner dem på internett. Hun har vært aktiv i bransjen siden hun var 17 år.

Desperate mennesker gjør desperate handlinger fordi pengene skaper muligheter. Den 4 år gamle sønnen hennes er ofte med henne på slitne karaokebarer på jobb når hun ikke får barnevakt, slik hun også var med sin mor.

Et år senere ser jeg henne Facebook-tagget i en bursdagsfeiring på McDonalds med bursdagshatt. Hun som jeg tenkte var voksen på livsvisdom er kanskje heller en barnslig voksen fordi hun ble fratatt barndommen så altfor tidlig.



Vang Vieng, Laos, mai 2015. Jeg er på backpacking. En sen natt går jeg i søvne, og en kamerat stanser meg i resepsjonen. Søvndrukken, småkald og ganske forvirret blir jeg sittende og se på gjester gå inn og ut. Jeg har ikke møtt mange lokale turister på reisen, og bemerker at det er hyggelig at de også reiser på ferie, dette hotellet er jo fullt. Kameraten min ler av min uvitenhet.

— Men Tine, de barna er jo prostituerte. Hotellverten tilbød meg grupperabatt, 200 spenn per hode.
Utenfor sto prostituerte transvestitter lett tilgjengelig, slik det ofte er i sørøstasiatiske turiststrøk. Jeg hadde bare vært blind for at bordellet jeg tydeligvis bodde på tilbød roomservice.

Vi reiste videre neste dag.


Vær en bevisst turist

Maktesløshet er en klissete følelse. Den liker å bli sittende. Feighet er en annen. Latskap er derimot lett avfeie, særlig når man er på ferie.

Enkelthendelser summerer allikevel seg opp når du minst forventer det. Det handler ikke om fordelaktig karakteristikker som bein i nesa, sterk ryggmarg eller en iboende rettferdighetsans. Klisjeene om samfunnsansvar og bidragstrang er der fordi de burde. Dette er min gjenytelse for de gangene jeg ikke brydde meg nok.

I kampen mot seksuell utnyttelse og menneskehandel av barn tror jeg allikevel at det nytter å vite hva man skal se etter. I en ideel verden hadde den voksne hvite mannen den natten i Phnom Pehn vært en engelsklærer eller adoptivpappa. Den kvinnelige halliken hadde kanskje ikke blitt gravid som 16-åring og hun hadde sluppet å ta over familiebedriften hennes mor startet. Hadde turister spurt hotellene de bor på om hva de gjør for å begrense salg av barn i nærmiljøet hadde kanskje hotellverten bidratt med informasjonsformidling i stedet for mersalg.

Vi kan aldri redde alle, men det er et billig argument. Det skal ikke bety at vi ikke skal redde noen. Det er viktig å kjenne til hva det er som fører til at barn blir tvunget, lurt eller sier seg villige til å bli misbrukt. Bare på denne måten kan vi komme til kjernen på problemet.

Så hva kan du gjøre? I områder fullstendig avhengige av inntekter fra rike turister er det nettopp de mest besøkte turistmagnetene som setter dagsorden. Vær en #bevisstturist og fortell oss gjerne om steder som engasjerer seg i egne nabolag. Det skal lønne seg å bry seg.

Du kan lese mer om ECPAT Norge på våre hjemmesider og på Facebook.


16. oktober 2016

[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging


I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken


Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?


3. oktober 2016

[Om den tause analfabetismen.]


I primetime nå-går-vi-fra-jobb-og-spiser-middag-på-Ikea-tid venter også jeg på den kjente blå bussen.
En somalisk dame kommer bort til meg og den voksende gjengen som venter.

— Til Furuset-Ikea, spør hun oss.

Det er stille en liten stund, før en bebrillet hipster med baguett i hånden og slitne Converse kaster hodet mot et skilt som viser busstabellen noen meter bortenfor.

— Det står på skiltet, les selv da vel.

Hun ser på skiltet og kaster på skuldrene. Overhører han og spør igjen, denne gangen med øynene vendt mot meg.

—Ikea, til Furuset?

 Hun ser sliten ut i ansiktet, klærne dekker kanskje kroppens former, men ikke overordnet fasong. Det er tungt å gå allerede, men det er ikke det som gjør det vanskelig å gå til skiltet. Jeg kjenner typen godt. Hun er Amina og Safia og Zara. En av historiefortellerne, mødrene og tedrikkerne. Analfabetene.  De som virkelig kjenner vekten av en blyanten.

Det aner meg at denne kvinnen ikke kan lese, men selvfølgelig er ikke det åpenbart for alle. Hvordan skal man forstå at et skilt betyr ingenting for den som ikke kan tilegne seg skriftlig informasjon? For de uinvidde er det utenkelig at det finnes voksne som ikke kan lese i Oslo. Ingen vet hvor mange det faktisk er.

Hipsteren ser irritert på meg når jeg tar kvinnen med bort til skiltet og peker.

—Furuset-bussen går klokken fem, sier jeg.

Usikker på om hun forstår hva jeg sier holder jeg opp fem fingre, viser så på armbåndsuret mitt hvor lenge hun må vente. Jeg tror hun kan nok norsk, det er ikke det som er problemet. Det er heller det at ikke alle damene på norskopplæringen min kan klokken.

Hun gjentar de siste ordene mine. —Klokken fem.

Hipsteren tygger baguetten videre i stillhet uten å se på meg. Etter noen minutter kommer den store blå bussen. Over vinduet i førersetet står det «Slependen». Jeg hopper inn med resten av de som har ventet. Bakerst følger den somaliske kvinnen. Jeg møter øynene hennes og sier at denne skal til Slependen.

—Ikke Furuset.

Hun smiler ikke. Går fort av bussen, på nytt har hun stilt seg opp for å vente.

I det bussen svinger ut for å kjøre mot Oslos vestkant, hører jeg to amerikanerne foran meg diskutere hva de liker ved Norge.

— It's the little things, like electrical cars and the chill friendly people.

Dem om det.

Analfabetisme er et usynlig handicap i vårt samfunn. Vi som foretrekker å ikke snakke sammen, ei heller høres. En større prosentdel av kommunikasjonen vår foregår over dempede tastetrykk. De som ikke kan, faller utenfor. Det hender så altfor ofte på norskopplæringen at forrige ukes lærevillige elever atter en gang sier at de ikke har gjort lekser. At de glemte å gjøre dem, eller at de ikke fikk tid. Inshallah, neste uke? Lover du å ikke bare drikke te, du må jobbe for å bli god! Ja, inshallah. Norskopplæring for voksne analfabeter er ikke for den som bare er glad i toppturer. Terskelen for å begynne er allerede skyhøy, vi feirer ethvert fremskritt. Inshallah.

Unnskyldningene er mange. Noen har mange barn. Noen har ingen. De har for mye tid eller for liten tid. Det jeg kan si uten å ha kontrollert fakta med noen er at de aller fleste analfabeter i Norge har dårlig råd, liten kontakt med nordmenn privat og dessverre få evner vi liker å betale for. Mange av mine norskelever har ikke fullført 3. klasse. De har brukt hele liv på å unngå tall og bokstaver. Hjertet mitt svulmer når de tillater seg å lese høyt med stotrende stemmer og hennafargede fingre sakte glidende over ordene i klasserommet. I dag ble jeg igjen minnet om hvorfor læringskurven kanskje ikke er så bratt som det jeg forventer.

Det er ikke rom for å bruke en seig mannsalder på å tyde en busstabell mellom 30 kjøttbollesultne. For den som trenger det, så holder det neppe at det finnes en app for slikt.

22. april 2016

[Om S-21 Tuol Sleng.]

Begeistret for historie har jeg vært på en del museer som minner bastialske hendelser. Omfangene av tragediene fremstilt i Nanjing Massacre Memorial Hall og Hiroshima Peace Memorial Museum sto i særstilling for egne opplevelser. Kanskje fordi en såpass betydelig del av de andre besøkende stilte opp smilende og tok bilder ved siden av fotografier av døde kropper og annet utstilt. Jeg har enda ikke helt forstått behovet for å ta bilder av slikt. Er grusomhetene virkelig så pikante at det fortjener en plass i digitale fotoalbum?

Det er kanskje det. Det er egentlig også litt fint at man tar med seg bildene hjem, så man husker hva som er skjedd selv etter at man har ristet av seg førsteinntrykket. At man ikke skal glemme er en klisjé fordi det er sant.


Jeg har tidligere skrevet om resultatet av Røde Khmers herjinger i Kambodsja. Røde Khmer, et totalitært regime så brutalt at kanskje så mange som en fjerdedel av befolkningen døde i løpet av perioden 1975 til 1979. Sårene er åpne. Få er stilt til ansvar. Den eldre delen av lokalbefolkningen, overlevende etter terroren anser temaet som tabu, de har jobbet hardt for å få et prøvet samfunn tilbake på fote. De yngre synes å tenke det hendte i fordums tid og er sjeldent interessert om de blir spurt. Jeg skal innrømme at jeg ser undrende på den manglende interessen med vestlige øyne. Det er jo også sant at det er den unge gardes ansvar å bringe landet videre først og fremst.

I Kambodsja vekker Røde Khmers stygge etterlatenskaper allikevel stor interesse blant turister. Begrensede midler gir museene ofte et røft preg, men dette forsterker også opplevelsen.

Tuol Sleng

De vietnamesiske soldatene som sammen med allierte kambodsjanske soldater rykket inn i Phnom Pehn i januar 1979 kom til en mer eller mindre folketom by. Det var gått flere år siden Røde Khmer jaget innbyggerne ut til store arbeidsleirer på landet. I byen var det flere døde enn levende.


To vietnamesiske fotojournalister som hadde blitt med troppene var de første til å oppdage de hvite bygningene Røde Khmer hadde kalt S-21, kodenavnet for santebal, det hemmelige politiet. En sterk likstank trakk dem mot fire byninger innhegnet av piggtråd. De fant lik som bar preg av nylige henrettelser, lenker og torturedskaper. Fotografene tok bilder før de varslet det vietnamesiske militæret som stengte av området og brente likene sammene kveld. Bildene fra 8. januar 1979 henger fortsatt i rommene likene ble funnet.


Da vietnamesiske myndigheter to uker senere inviterte en gruppe utenlandske journalister fra allierte sosialiststater, skildret de besøkende lukten av død og avføring som enda hang i luften. I dag, nesten tretti år senere er blodspor på gulv, vegger og tak fortsatt tause vitnesbyrd om bygningenes historie.

S-21 var Tuol Sleng, var en tidligere videregående skole som Røde Khmer brukte som fengsel og torturkammer. I fengselet fant man dokumentert 14 000 registrerte fanger i løpet av perioden. Listene fra flere måneder i 1978 er imidlertidig ufullstendige, noe som tyder på at antallet fanger allikevel kan ha vært langt høyere. Det er også uvisst hvor mange som faktisk overlevde. Det FN støttede Røde Khmer-tribunalet, en ad hoc krigsforbryterdomstol, opererer med anslag på 179 overlevende



Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 etter at Røde Khmer i lang tid hadde gjort flere forsøk på å angripe grensene, og Viet Cong så derfor store propagandamuligheter for stedet, som ble åpnet som museum allerede i 1980. En av de overlevende, Ung Pech, ble satt som museumsdirektør. Alle fangene ble fotografert under oppholdet. Mange av de avbildede bærer preg av vold. 



De fleste fangene var kambodjanske, men det var også en del arbeidsimmigranter fra naboland som Vietnam som ble tatt. Røde Khmer opererte med arveskyld og det var lite som skulle til for at man hadde bånd til samfunnsfiender.  Mange av fangene var barn. 



De som ikke hadde navn å oppgi på medsammensvorne ble torturert til de anga andre som senere også ble tatt til fange. Avhørene ble holdt med forventninger om at alle fanger var skyldige, og referater og vitnesbyrd fra overlevende og fangevoktere viser at ofrene i desperasjon oppga lister med navn nesten mer eller mindre vilkårlig. Særlig forutantagelsen om at fangene aldri var uskyldige har gjort at systemet er blitt omtalt som brutalt. 


Alle cellene på Tuol Sleng står åpne for publikum. Utenfor står store urner som var fylt av menneskelig avføring. Disse ble brukt til å senke fanger ned i under forhør. Andre kjente torturmetoder var uttrekking av negler og bruk av strømkabler.

Det står palmer plantet utenfor murene toppet med piggtråd. Fugler flyr ut og inn i de ruteløse vinduene. De fleste dager sitter Tuol Sleng-overlevende Chum Mey ved inngangen og signerer boken han har skrevet om oppholdet i fengselet.

I 2007 ble Tuol Slengs fengselssjef Kang Kek Iew, også kjent som Comrade Duch, pågrepet. I 2010 ble han dømt til livstid av Røde Khmer-tribunalet. Han var den første av Røde Khmer-regimet som ble straffet.

21. april 2016

[Vekten av en blyant.]

Analfabet: person over en viss alder som ikke kan lese og skrive. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke behersker kunsten godt nok for hverdagens behov. 

- V-o-t-t-e-r.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.

Dette er ingen barneskoleklasse. Amina er 55 år gammel. I høst begynte Amina lære å lese.

En etablert studieteknikk

Da Amina ble født i Somalia, hadde ikke landet et eget skriftspråk. Bruken av latinske bokstaver ble etablert i 1972, hele 11 år etter at Amina møtte verden. Selv om 60- og 70-tallets Somalia var preget av sterke visjoner om fremtiden, har realitetens voldelige krig, korrupte myndigheter og en totalt manglende sosioøkonomisk infrastruktur gjort at hele 75 % av Somalias kvinner over 15 år i dag ikke kan lese.

For tre år siden kom Amina til Norge. Hun fikk norskt pass og norskurs. Fordi hun er over 55 år kreves det ikke at hun skal gå på norskurs, men Amina vil. I en svart ryggsekk har hun en blå plastmappe full av skriveøvelser. Hun har ikke akkurat noen god studieteknikk. Det er første gang Amina går på skolen, foruten noen sporadiske korantimer i årenes løp.


Førsteklassinger i Norge lærer om lang lyd og kort lyd. Diftonger. De tegner border for å øve seg på skjønnskrift. Mange har foreldre som ser over leksene med dem hver kveld. Grunnskolen alene tar ti år. Det har ikke Amina tid til. Første skoledag så hun klassekameratene trekke metallpinnene i plastmappene gjennom hullene i stensilene de fikk utdelt. Hun hermet etter de andre. Da de satte blyanten mot arket, gjorde hun likedan, selv om hun enda ikke kunne skrive sitt eget navn. En blyant kan være tung og lett på samme tid.

Det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å lære å lese. Noen barn kan lese før de begynner på skolen, andre stotrer seg gjennom tekster flere år etter at de begynte læringsprosessen. Det skal allikevel nevnes at det ofte er en korrelasjon mellom foreldres utdanningsnivå og hvor tidlig eller raskt et barn tilegner seg leseforståelse. Barn som blir lest for, har vist seg å være bedre rustet for lesetrening i skolen, og har ofte et større ordforråd. Barn som har bøker tilgjengelig utvikler ofte leseglede. Tilretteleggelse gir ofte forsprang. Jeg sier ofte, unntakene er mange, dette er dog ikke en tekst om disse. Dette handler om de som ble fratatt muligheten til å lære.

Nordmenn liker å gå med strømpebukser

Det er vanskelig å lære et nytt språk uten å kunne lese og skrive på sitt eget. Det begrenser mulighetene for å slå opp gloser man hører og drive selvstudium. Å lese på et nytt språk er en genuin utfordring når selv en grunnleggende setning ikke gir mening:

Kari spiser ris. 

Hva er egentlig en Kari?

Kulturrelaterte ord kan også være vanskelig. På skolen snakker Aminas klasse om norsk kultur og språk. Hun staver seg frem til at nordmenn liker å gå med strømpebukser. Hun lærer forskjellen på ski og skøyter, votter og hansker. En gang kom UDI og delte ut brosjyrer til hele klassen. Hun takket pent og la brosjyren i sekken sammen med de andre arkene. Da hun senere viste frem brosjyren til en venninne som kan lese norsk, lo venninnen av henne. Brosjyren var på somali og handlet om frivillig retur. Amina kan fortsatt ikke lese somali.

Det er ikke så rart. Et tekstløst samfunn fungerer når lese- og skrivekunnskaper ikke er normen. Nyheter kan spre seg raskt via jungeltelegrafen. Som mange andre voksne som ikke kan lese eller skrive, har Amina en god hukommelse. Hun husker lange oppskrifter, timeplaner og datoer. Tekster hun har lest før, flyter godt. Nye tekster er utfordrende og krever høy konsentrasjon. Noen ganger må hun få tankene et annet sted. Da reiser hun seg opp og går en liten tur rundt i rommet. Om hun er i godt humør, synger hun. En sang hun har diktet handler om å ha det fint i Norge. Somali er kjent for å være et poetisk språk, ordene hennes på norsk er flate, setningene adjektivløse.

Lesetrening når man har spist nok og sovet nok og ikke har tusen andre ting i hodet kan gi mestringsfølelse. Men elevrollen kan også være uvant og anstrengende for den som aldri har sittet på en skolebenk. Selv om læringskurven ikke er like jevn hver uke, så er den stigende.

Høst blir vår. Glosene på norskkurset blir også mer gjenkjennelige for den som er vokst opp i et land uten vinter. Amina leser sol og gress. Iskrem. Hun gleder seg til 17. mai, en av de morsomste dagene nordmenn feirer. Hun liker å se på korpset, på barna som vifter med flagg og å kjenne på folkehavet. Det er én lærer per norskklasse. Amina sier ja når læreren spør, selv når hun egentlig ikke forstår hva det betyr å "feire etableringen av egen grunnlov." Han stiller mange spørsmål og står alltid i klasserommet.  De har mye pensum å gå gjennom. Amina vet ihvertfall hvorfor alle er glade den dagen.

Det er ikke gjort mye forskning på lesetrening på annenspråk for for voksne analfabeter. En undersøkelse fra Berkley i California konkluderte med at man ikke visste så mye om dem. En masteroppgave fra Høyskolen i Oslo konkluderte med det samme. Rapportene skyldte på dårlig tid, manglende språkkunnskaper hos forskerne og at temaet ofte er skambelagt for de det gjelder. Forfatterne har enda ikke svart på henvendelsene mine.

"Er det noen vits da?" 

Med en bachelor i kinesisk har jeg lenge trodd jeg lærte å lese i voksen alder. Jeg gjenkjenner følelsen av å se ord på magisk vis flyte frem ut av mystiske symboler, litt etter litt. Jeg forstår at å lese en helside kan være som loddrett fjellklatring uten klatresko.

Men sammenligningen av Aminas leseopplæring og min egen er ikke rettferdig. Jeg fikk tildelt verktøy til læringskassen min allerede som barn. Innføring i studieteknikk fra jeg var seks. Først nå innser jeg hvor heldig jeg var som hadde foreldre som leste for meg, selv om det også var en anerkjennelse av at pappa må ha hatet å lese Blomstenes flora hver eneste kveld. Da søskenflokken min ble stor nok til at vi ikke rakk å lese nok kapitler om Anne-Cath Vestlys Aurora og Sokrates i løpet av en kveld (det vil si alle), leste jeg bøkene ferdig på egenhånd. Aldri har noen skrudd av nattbordlampen min om jeg ville lese en side til. Jeg drodler ord bevisst og ubevisst om jeg har en penn for hånden. Jeg tilhører chatgenerasjonen hvor rettskriving kan spille en avgjørende rolle for oppgradering av sivilstatus.

Livene våre er fundamentalt forskjellige. En bekjent spurte meg om det egentlig var noen vits. Vil leseferdigheter hos kvinner som Amina egentlig ha nytteverdi for samfunnet vårt?

Svaret er nei. Svaret er ja.

La oss starte med at det indirekte gir det deg kortere køtid i matbutikken, Amina finner det hun trenger med mindre hjelp. Med økt språkforståelse kan hun gå til legen uten å måtte være avhengig av tolk, en mindre utgift som ellers ville gått av norske skattepenger. Det skaper livsglede, noe av det mest avgjørende for en god helse. Om statsbudsjettene skal holde må mennesker regnes i kroner og ører. Dårlig helse er dyrt. 

Jeg møtte Amina i januar. Gjennom ukentlige møter har vi jobbet med tekster hun får på voksenopplæringen. Jeg tegner mye når vi snakker sammen. Jeg forsøker etter alle spilleregler å vise respekt for sjal, kultur, religion, aldersforskjell og deling av mat. Men, det er hun som forteller at hun drømmer om bading fra svaberg, som synger om nye ektemenn og som ikke skjønner hvordan jeg kan være så hvit når jeg ikke en gang har melk i den sukkerfrie teen min.

Respekt kommer i flere former. Amina gir meg neven for hver side vi fullfører og kaller meg Macalin, lærer. Jeg tror ikke Amina vet hvor mye hun lærer meg. 

---------------------------------

Vil du lese mer?

31. mars 2016

[Om kinesiske visittkort.]

De fleste kurs om business i Kina begynner med anbefale deg å skaffe visittkort. Det er en grunn til det. Ved å overrekke visittkort i Kina, gir du ikke noen bare personalia, du bekrefter også et bånd. Leksjon 2 om business i Kina vil ofte fortelle om viktigheten av kontakter, 關係 guanxi. Men, med hensyn til Xi Jinpings kamp mot korrupsjon er dette noe omdiskutert så la oss holde oss til Leksjon 1.

Denne måneden mottok jeg ett visittkort. Det ble overgitt med latter om at det var like så greit å dele det ut før det støver ned helt. Mange i Norge ser på det som avleggs, med mindre man har sin første jobb kanskje. Samtidig opplever jeg at visittkort også gir voksenpoeng, ihvertfall blant kidsa under tretti.

I Kina betyr visittkort kredibilitet selv om alle vet at det koster omtrent ingenting å produsere og er tilgjengelige på alle gatehjørner selv i mindre byer. visittkort er så viktig at det hjelper lite om du kom i god tid før avtalt, har du ikke visittkort tolkes det ofte som at du er uforberedt. Kardinalfeil. Bare ta meg på ordet.

Et visittkort i Kina inneholder navnet ditt og kontaktinformasjonen din, naturligvis. Men hva som er nødvendig av kontaktinformasjon er avhengig av hvem du skal møte også, ikke sant?

Mine kinesiske visittkort fra da jeg var studentpraktikant på det norske generalkonsulatet i Guangzhou.
Navn. 
Shakespeare spurte en gang "What's in a name?" Svar: Alt. Og ja, selvsagt skal du ha ditt egentlige navn, men det er store sjanser for at du kommer til å møte kinesere som ikke er stødige i engelsk. Kanskje du skal bo på et hotell eller være med på noe annet hvor du trenger et navn. Mange vil da være enormt lettet om du har noen kinesiske tegn de kan plotte inn.

Det er vanlig å ha en kinesisk side og en norsk/engelsk/lignende side. Du kan selvsagt lage deg et kinesisk navn på internett. Det er snarveien, men om du først skal gjøre det, kan du vel like så godt transkribere navnet ditt. De fleste som får kinesiske navn i en litt mer moden alder pleier å gjøre sistnevnte. Eller så får man et kinesisk navn. Mange kinesere vil synes det er en morsom utfordring om du ber dem om hjelp. Da velger de gjerne tegn med like lyder som navnet ditt sånn at det ligner fonetisk, eller kanskje de tenker mer på betydningen av navnet. Eksempelvis heter jeg 歐堤娜 (Ōu Dī nà) som betyr europeiske Tine. To tegn er nok, men tre er det mest vanlige.

Et kinesisk navn gir deg sosial kreds. Stemningen blir dessuten ofte svært munter om jeg møter noen med det samme etternavnet som meg selv- jeg har tydeligvis flere søsken i Kina enn jeg var klar over da jeg tok navnet mitt.

WeChat.
Kinesiske myndigheter har blokkert Facebook siden 2009. Facebook er ikke ulovlig, men vanlig internettilgang vil derfor ikke gi deg muligheten til å åpne nettsiden. Det finnes metoder for å klatre over denne kinesiske muren, men det er tungvint i det daglige liv, og ofte kostbart om du skal ha noe som duger.

WeChat er Kinas mest brukte sosiale medium. Jeg skal skrive mer om dette siden, men bare ta meg på ordet, du trenger WeChat i Kina. Sett det gjerne opp før du reiser - du finner appen for både iPhone og Android i en appstore nær deg. Den finnes også på engelsk. Skriv gjerne WeChat-brukernavnet ditt på kortet. En kineser vil verdsette den lille gimicken for det er nok den kontaktmuligheten som han selv foretrekker. Så kan du heller nevne at du kanskje ikke bruker det så ofte, om du ikke gjør akkurat det.

Overlevering. 
Skaff deg en kortholder som bare brukes til visittkort og ha den lett tilgjengelig. (Her er det fint med lommer. Da har du et sted å legge kortholderen underveis og så slipper du å hele tiden måtte dra opp glidlåsen på vesken hvor det uansett bare ligger en kortholder.)

Visittkortet skal overrekkes med begge hender og med teksten rettet mot mottakeren. Om du har skrevet kortene på kinesisk, vend siden med den kinesiske teksten opp. Man bukker i Japan, egentlig ikke i Kina, men selv røde kommunistrygger bøyer seg gjerne litt når overrekkelsen skjer. Ta også imot kort med begge hender.

Bruk tid på kortet du mottar om du har den til rådighet. Det er høfligere enn å slenge kortet bakerst i bunken sammen med de tjue andre du har mottatt den dagen. Kinesiske navn skrevet med bokstaver kan være vanskelige selv for et trent øye. Det er også et norsk navn. Da er noen sekunder verdt investeringen. Legg kortet foran deg om du får det rett før et møte så har du det klart. Om du er usikker på hva hvordan man uttaler navnet til vedkommende, er tiden å spørre. I Kina skriver man etternavnet først. De fleste vet at det er annerledes i vesten, og det er derfor helt greit å spørre om du er i tvil om hvordan vedkommende ønsker å bli titulert.

Dette er viktig, ikke gi bort et skittent eller ødelagt kort om ikke det er fullstendig krise. Det er et tegn på manglende respekt.

Verdien av et visittkort.
Ingenting eller alt innenfor den kinesiske mur. Gjør hva du vil med det etter møtet, men husk at det kan være ganske vanskelig å lete frem én kineser i Kina. Registrering av telefonnummer ble ikke lovfestet før i fjor i Kina, og selv disse er bare regionale så om noen reiser mye har de ofte flere nummere. Mange kinesiske eposter kan dessuten ikke ta i mot epost fra for eksempel Gmail, uten at du vil få beskjed om at meldingen ikke er mottatt. Ikke kast kortene før du er helt sikker på at du ikke trenger de.

Det skal dessuten ikke stikkes under en stol at kinesere er skeptiske til mennesker de ikke kjenner. Det er mye svindel og det vet de godt. Et bevart visittkort du kan vise til ved en senere anledning kan være nok bevis på at dere har møttes før eller at du kjenner noen de også kjenner.

30. mars 2016

[En dag i Yangon]

I 2015 var jeg i Myanmar, eller Burma som landet også er kjent som. Junimonsonens intense luftfuktighet og den uunngåelige lukten som oppstår av råtten gjenglemt frukt, manglende toaletter og mennesker som ikke har vann til å vaske seg, får jeg ikke gjenskapt. Ei heller de forsiktige smilene og ekstasen jeg opplevde da jeg sa jeg var fra Norge. Burmeserne vet at turister betyr muligheter og vi er svært velkomne. Landet er i så snarlig vekst at det er umulig å gi konkrete tall og fakta, men jeg har gjort et forsøk. 

Morgenmarked: Markedene i Yangon, landets tidligere hovedstad, åpner grytidlig, før solen rekker å varme gatene. Spesielt gate nummer 17 er kjent, men man kan også ta et av de saktegående togene som går rundt byen og hoppe av på et av de mer lokale markedene, som dette. 


Yangons toglinje går i bane rundt byen: Bygget av landets tidligere britiske koloniherrer, som forlot landet i 1947 og uten mye nevneverdig vedlikehold. Sporene er smale og toget går så sakte at selv de minste selgerne klarer å holde tritt uten de helt store problemene. 

Burmesiske transport er hva du gjør det til: I likhet med India er togbanen subsidiert for lokalbefolkningen, som betaler omtrent en tidel av hva jeg gjorde. Men togene går sakte og begrensede destinasjonsmuligheter gjør at mange velger å dytte seg inn i allerede overfylte slitne lastebiler, eller ta en sykkedrosje. Vi tok hovedsaklig taxi, uten at det gjorde at vi satt alene i baksetet.


Manuell vannfrakt: Etter over femti år med forfall er spesielt vann- og avløpssystemet ganske dårlig. Totalt har 20 % av landets innbyggere har ikke tilgang til rent drikkevann, 10 % i byene. Mange er derfor avhengige av å bære vann manuelt. 

En ung fruktselger: Sterk fattigdom og et fortsatt begrenset utdanningstilbud gjør at barnearbeid er svært vanlig, til tross for at en lov allerede i 1951 forbød barn under 13 år å jobbe hverken i butikker, kommersielt og i underholdningsindustrien. I 2014 gikk 2,7 millioner barn ikke på skolen. Mange barn blir med foreldrene på markedet for å selge varer, men nå som verden har løftet blokkaden for burmesiske varer, samtidig som investorer sniffer på muligheter for å flytte kinesiske fabrikker til steder med billigere arbeidskraft, er det mange som står i fare.

Mangosteen og frityrstekte gresshopper: 1 av 3 barn i Myanmar er involvert i barnearbeid, viste en FN-rapport fra 2012. I Burma er minstealderen for å få lov til å jobbe 13 år. Myndighetene tilbyr 4 års obligatorisk skolegang, men mange jeg snakket med fortalte at de hadde lært lesing og skriving hjemme, eller året de var munker eller noviser i buddhistiske templer. 

Kjønnsforskjeller: "En kvinne kan få et helt land til å kollapse" sier et gammelt burmesisk ordtak ofte brukt av det gamle regimet mot den kjente demokratiforkjemperen Aun San Suu Kyi. For mange er Suu Kyi blitt selve symbolet på kvinners rettigheter i et ellers svært tradisjonelt mannsdominert samfunn hvor menstruerende kvinner kan ikke lage enkelte matretter, og det hersker sterke normer om at kvinner må stå lavere enn munker og at de i tempelet ofte blir sett på som for urene til å ta på ting.  Det tidligere militæret regimet har gjentatte ganger brukt voldtekt som våpen, så sent som på 90-tallet Mange kvinner blir dessuten kidnappet eller lurt inn i menneskehandel, hvor de siden blir solgt videre som prostituerte eller koner i Kina.


Lek i tempelet: 89 % av befolkningen er buddhister. De fleste burmesiske gutter tilbringer en viss tid som munk før de tar fatt på voksenlivet. Slik blir tempelet et sentralt møtepunkt for familier. I 2007 demonstrerte buddhistiske munker mot regimet, bevegelsen fikk senere navnet safranrevolusjonen. Mange munker ble fengslet eller forsvant, ingen vet hvor mange. De siste årene har buddhistiske munker blitt internasjonalt kritisert for å oppmuntre til vold mot landets muslimer.



Beteljuice: Tygging av betelnøtter  er svært utbredt blant burmeserne, i alle aldre. Nøttene blir tilsatt smak og selges i små plastposer i provisoriske små boder. Det gir en mild rus, på linje med sterk kaffe, og produserer spytt. På offentlige transport og på sidene av taxier synes store rustrøde render etterlatt av passasjerer. 

Hjemmelagde tatoveringer: Tatoveringskunsten er en gammel burmesisk tradisjon, forankret kulturelt i flere av de 16 ulike folkegruppene i landet. Mange mente at tatoveringer beskyttet mot skader fra piler og kuler. Etter at landet ble britisk koloni i 1824 var dette en av tradisjonene som fort forsvant i byene. Ansiktstatoveringer, som særlig var utbredt blant kvinner, forsvant på grunn av kristne misjonærer og sosialistiske ledere som styrte fra 1960-tallet. I dagens Myanmar var det allikevel svært mange menn med tydelige hjemmelagde tatoveringer.

Parabolby: "Nå ringer myndighetene oss og ber om intervjuer," sa Democratic Voice of Burma-redaktør Aye Chan Naing til meg i et intervju i 2015. Diktaturregimet Myanmar var under frem til 2012 var det ulovlig å ta i mot radio- og tv-signalene DVB den gang sendte fra Norge. Gatebildet i Yangon, landets tidligere hovedstad, er tydelig preget av TV-paraboler, og DVB er blitt lovlig å se, selv om nyhetstasjonen fortsatt ikke har kringkastingslisens. 

Fersk kylling: Selv i byene er man fortsatt avhengig av generatorer for tilgang til strøm hele døgnet. Ferskt kjøtt er derfor nødvendig å holdes så ferskt som mulig.

Arbeidspause: En bærer på markedet tar seg en pause på slutten av åpningstiden. De fleste burmesere bruker fortsatt tradisjonelle saronger. 

Gatebokhandel: En av byens mange provisoriske bokhandlere. Spesielt representert er George Orwell, som skrev sin første roman Burmese Days (1934), da han flyttet tilbake til England fra Burma. Senere skrev han også Animal Farm, en bok som lenge var bannlyst, men som nå er lett å få tak i, ihvertfall på engelsk. Det er forøvrig mange som mener at alle bøkene hans på sett og vis kan dra paralleller til dagens Myanmar.

Mer om Myanmar? Her er mine reisetips.

21. februar 2016

[Hvorfor vi nå bør snakke om Kambodsja.]

Det er gått noen uker siden det første demokratiske valget i Myanmar. Landets kjente opposisjonsleder Aung San Suu-Kyi har lovet å ha en finger med i oppbyggelsen av den nye tidsalderen, til tross for at hun foreløpig ikke har lov å bli statsleder. Da jeg besøkte Myanmar i fjor var befolkningen optimistiske om fremtiden. Samtidig var det særlig én bekymring jeg bet meg merke i: Håpet om å ikke bli et nytt Kambodsja, et land mishandlet og rasert både av sine egne og av de som kom utenifra. Et land hvor oppgjøret etter det totalitære terrorregime aldri ble gjort, og historiene fortsatt feies under slitte tepper selv om det er dype arr i både vegger, tak og menneskesinn. Hvorfor snakker vi ikke om Kambodsja?

Det har enda ikke vært et oppgjør etter folkemordet i Kambodsja på 70-tallet.
Bildet er tatt i torturfengselet Tuol Sleng, Phnom Penh. 

Kambodsja er kjent som en billig backpackerdestinasjon, med solgaranti, elefantridning og sprø franske baguetter. De tilbyr to tusen år gamle templer, en mildere curry enn sin vestlige nabo Thailand, og et roligere tempo enn Vietnam i øst.

En særlig fotografert turistattraksjon er å se lokale spise kakerlakker og edderkopper. Disse lokale delikatessene selges på gatemarkeder for småpenger. Gå etter lyden av knisende vestlige kompisgjenger iblandet hyl av skrekkblandet fryd. Bærekraftig for verdens fordeling av matressurser, naturligvis. Så ekkelt at det er underholdende. At dette ikke var vanlig føde før Røde Khmer forsøkte sulte befolkningen til døde gir en bitrere ettersmak få turistguider opplyser om. Rovhogst, landets voksende gruppe HIV-smittede (ofte mindreårige sexarbeidere) og malariasyke uten tilstrekkelig helsehjelp er samfunnsproblemer kun nevnt i bisetninger. Landmineofre som mangler lemmer etter å ha sanket metalldeler de kan selge til krigsentustiaske turister er enda lenger ned på listen.

Kambodsja er et av verdens fattigste land, fortsatt så korrupt at etter årevis med støtte fra utenlandske bistandsorganisasjoner, er det mange som nå trekker seg ut. Tilbake står kinesiske investorer, gjerne litt mer øvet på å håndtere problemet. Du eier kanskje en genser merket "Made in Cambodia"? Antallet kambodjanske fabrikker har økt i takt med kinesiske arbeiderlønner. Uskolerte kambodsjanske hender krever ikke mange dollar dagen. Kambodjansk økonomi er fortsatt så skakkjørt at det er bare backpackere som bruker kambodsjanske riel, de lokale selv foretrekker amerikanske dollar. Kanskje så  mange som en million menn er blitt solgt vitende eller uvitende som slaver på fiskebåter hvor de ofte betaler mer enn lønnen bare for å motta dagsrasjoner mat. Når en far ikke kan dekke gjelden, blir han tvunget til å selge barna sine. Canaderen Don Brewster, som har jobbet med kambosjanske ofre for menneskehandel i en årrekke, bekreftet i et intervju med BBC at han har besøkt landsbyer hvor alle barna har vært solgt.

Da vi spurte om hvorfor datteren i huset på 11 ikke var på skolen,
fortalte foreldrene at hun jobbet annenhver dag for å betale sine egne skolepenger. 

La oss gå litt tilbake i tid. Landet ble tvunget til kolonistatus i perioden 1884-1955, som en del av franske Indokina, foruten om Japan-tiden under andre verdenskrig. Den kambodsjanske kongen som gjenopptok makten etter løsrivelsen, døde i 1960 og hans filminteresserte sønn Sihanouk tok over. Filminteressert fordi han var det, og flere har siden hevdet at dette er en av grunnene til at han lot kuppet i 1970 skje. Inspirert av tiden og nabolandenes politiske helter begynte en kommunistisk bevegelse å ta form på landsbygda allerede i 1967. Bevegelsen skulle siden få navnet Røde Khmer. Den kalde krigen var på sitt kjøligste, Vietnam-krigen raste fortsatt og USA støttet mannen bak kuppet, den høyrevridde statsministeren Lon Nol i et forsøk på å unngå at større deler av Sørøst-Asia skulle bli kommunistisk.

Barn som leker i en av Phnom Penhs hovedgater. Mange bønder trekker til byene for å tigge eller samle søppel de kan selge.

Starten av 70-tallets Kambodsja var derfor preget av amerikansk bombing, mot Røde Khmers grupperinger, men også mot vietnamesiske tropper på kambodsjansk jord. Frem til 1975 økte hovedstaden Phnom Penhs befolkning fra 600 000 til mellom to og tre millioner på grunn av internt fordrevne flyktninger.

Det var allikevel et sjokk for mange da Røde Khmers lastebiler fulle av svartkledde geriljasoldater rullet inn i hovedstaden 17. april 1975. Røde Khmer-geriljagrupper hadde frem til da vært aktive i distriktene, mens myndighetene styrte byene. Hele byen ble tømt av de maoistiske soldatene, alle byborgere sendt til landet. Kambodsja skulle bli et jordbruksamfunn og for å markere de nye tidene satte den nye landsledelsen tidsregningen tilbake til år null og forkastet pengesystemet totalt. I resten av deres nesten fire år lange styre hadde Phnom Penh en befolkning på omtrent 25 000, mesteparten fengslede fanger som skulle henrettes.

I dag er Røde Khmer kanskje aller mest kjent for folkemordet. Unge bondesønner og -døtre slaktet ned alle som kunne mistenkes et snev av borgerlighet eller tilknytning til politiske motstand. Særlig var akademisk bakgrunn sett på som et tegn på klassefiendlighet, vel uvitende av hvordan man kunne bedømme dette, ble selv mennesker med briller henrettet, gjerne etter utvidet bruk av tortur.

Frem til slutten av 1978 jobbet hele befolkningen mer eller mindre med matproduksjon, selv om mesteparten sultet. Brorparten av dette solgte nemlig Røde Khmer til Kina i bytte mot våpen for å kjempe mot landsfienden Vietnam. Mer enn en femtedel av landets i underkant av 8 millioner store befolkning hadde til da omkommet av sult, utmattelse eller henrettelser. I 1978 så Vietnam seg lei på Røde Khmers gjenstridige grenseangrep og invaderte landet, en prosess som tok fire dager. Fra 25. desember 1978 var Kambodsja under vietnamesisk styre, en omstridt okkupasjon som vedvarte til 1989.

Under Røde Khmers regime var all religion forbudt. Etter regimets fall har buddhisme igjen fått en stor plass i samfunnet.

Vietnameserne åpnet arbeidsleirene, løslot politiske fanger og satte umiddelbar stopp for Røde Khmers terrorregime, som selv løp ut i skogen. Allikevel er det få i Kambodsja som snakker om dette som en frigjøringsepoke. Okkupasjon ble fordømt av resten av verden, da både Kina og USA så på Vietnam som en fiende. Okkuperte Kambodsja ble derfor holdt under en internasjonal boikott frem til 1991, hvor kong Sihanouk igjen overtok makten og bistandsorganisasjoner ble ønsket velkommen.

Og det er dette som er linken til dagens Myanmar, hvor internasjonal boikott og et strengt militærregime har stanset utvikling siden 1963 og frem til omtrent akkurat nå. La meg gi deg flere eksempler:

Blir du matt av Kambodsjas historie er det bare å dra til en strand, eller kanskje slå deg løs i Phnom Penhs yrende uteliv. Fortsatt sies det at om du ønsker kjøpe en asiatisk kone bør du reise til Thailand, om du ønsker kjøpe et barn kan du bare reise til Kambodsja. Dette er ikke markedsføring rettet mot håpefulle foreldre. Litt for spenstig? Selv om narkohandelen ikke er så åpenlys lenger, er det fortsatt go-go barer som selger hasj over disken til hvite turister. Sterkere stoffer finner du under bordet, pushet frem av små barnehender som ofte selv ønsker hjelp til å få tankene til et annet sted.

I Kambodsjas naboland Laos budsjetterer myndighetene årlig $18 per barn til utdanning. Selv bruker de $1 per barn på skole og helsetilbud årlig. Ikke en gang i Kambodsja kan en lærer overleve på en slik lønn, og skolegang er forbundet med korrupsjon. Under opptaksprøvene til universitetet i 2014 arrangerte myndighetene en crackdown i et forsøk på å kutte ned på juks. Tidligere hadde opptakene en stårate på 87 %, de fleste hadde betalt for å få svararkene på forhånd. I 2014 passerte 12 %. Masterbevis deles fortsatt ut av kongen, men i tiden fremover vil de forhåpentligvis bli tildelt flere som har egenhendig jobbet for dem.

Det er også et spørsmål om hvem som skal fortelle historien. Det var aldri et oppgjør etter alle dødsmarkene, torturfengselet og arbeidsleirene. Selve lederen bak Angkar, "organisasjonen," Pol Pot rømte også til jungelen hvor han døde naturlig i 1998. Liket ble brent på en haug av traktorhjul, siste rest av geriljagruppen ble oppløst kort tid etter. Det er bare en håndfull mennesker som er stilt for retten. Resten lever vanlige liv, side om side med gjenlevende ofre.

Det er én journalistskole i hele landet. Elevene må vinne et stipend for å komme inn, i et forsøk på å utdanne journalister som ser andre muligheter enn pengetransaksjoner for å komme frem. Skjønt, etter å ha selv besøkt skolen, vet jeg at interessen for journalistikk som håndverk er laber. Alle journalistikkstudentene vi møtte ønsket å jobbe med markedsføring. Det er tross alt der pengene ligger. Dessuten, la de alle til, det var tryggere.

Selv for den lille gruppen som ønsker være journalister, er presset stort, og særlig fra myndighetene.

Unntaket er de engelskspråklige avisene, som Kambodsja har noen få av. Phnom Penh Post og The Cambodian Daily har utenlandske redaktører. Det betyr at de kan skrive om hva de vil uten at myndighetene blander seg. En større årsak til sistnevnte er allikevel at engelske nyheter dessverre bare er forståelig for en brøkdel av kambodjanerne. Mer populært er tv-kanalene til CTN, som jeg også har besøkt. Her fikk vi streng beskjed om å ikke publisere bilder vi tok i møterommene. Det som nyhetsredaktørene diskuterte én dag, kunne være farlig informasjon å publisere en annen dag. Ukyndige i khmerskrift kunne vi uvitende legge ut bilder av oss selv på besøk, teksten i bakgrunnen kunne få fatale følger.

Dette er ikke en tekst om at Kambodsja er en tapt sak, for det er ikke tilfelle. Man kan ikke forvente at et land i ruiner kan gjenoppstå på noen få tiår. Historiene til landene er naturligvis også svært forskjellige. Røde Khmer tok særlig knekken på den voksne delen av befolkningen, familier ble splittet og naboer tvunget til å være fiender mot hverandre. Kambodsjas økonomi er i dag bedre enn på lenge. Økt fokus på arbeiderrettigheter, medlemskap i Verdenshandelsorganisasjon og en rekke andre tiltak har også bidratt til at landet går en lysere fremtid i møte med sjumilsstøvler. Allikevel, det er mye lærdom i den nyere historien til dagens Kambodsja, særlig med hensyn til den voksende turismen som nå kommer til landet i rekordfart.

Så hvorfor snakker man ikke mer om Kambodsja? En klassevenninne i faget "Reporting Southeast Asia" svarte tørt: Fordi det er så usexy. 

----------

Mer om mitt besøk til Kambodsja:

Intervju med massøren An Un.

17. februar 2016

[Bøker om Asia]

Noe av det beste jeg vet er å lese bøker om steder jeg besøker, eller har besøkt. Aller helst liker jeg bøkene som skildrer ekte, grusomme opplevelser. Det er en makaber hobby, å fråtse i andres ulykke. Samtidig er det fint å kunne bruke enkelthendelser til å forstå litt mer av hvordan samfunnet fungerer - hvorfor man handler som man gjør og hvorfor ting ble sånn.

Jeg har forsøkt å samle en liste over bøkene jeg har lest de siste årene, sortert etter land de omtaler. Noen av bøkene går over landegrenser, da har jeg plassert dem der jeg følte det var mest naturlig.

Denne listen er ikke ferdig - jeg oppdaterer underveis. Jeg har bare listet opp bøker jeg har lest og husker godt nok til at jeg kan fortelle om hvis du spør. Har du boktips til meg, del gjerne!

Afghanistan:

Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul
Greg Mortensen: Three cups of tea
Khaled Hosseini: A thousand splendid suns, The kite runner
Rodriguez Deborah: Den lille kafeen i Kabul
Yasmina Kadra: Svalene i Kabul

Burma:

George Orwell: Burmese days
Richard Flanagan: The narrow road to the deep north

Hongkong: 

Yoshiko Nakano: Reporting Hong Kong: Foreign media and the handover

India:

Aravind Adiga: The white tiger
Gregory David Roberts: Shantaram
Rohinton Mistry: A fine balance
Shilpi Somaya Gowda: Indias datter

Japan:

Arthur Golden: Memoirs of a Geisha
Laura Hillenbrand: Unbroken: A World War II story of survival, resiliance and redemtion

Kambodsja:

Chum Mey: Survivor: The triumph of an ordinary man in the Khmer Rouge genocide
Francois Bizot: The gate
Loung Ung: First they killed my father

Kina:

Adeline Yen Mah: Falling leaves
Henning Mankell: Kineseren
Hua-Lun Huang: The missing women of China, Hong Kong and Taiwan
Hui Wei: Shanghai baby
Iris Chang: The rape of Nanking
Jung Chang: Wild swans: Three daughters of China
Leslie T. Chang: Factory girls
Liao Yiwu: The Corpse Walker
Lisa See: Snow Flower and the secret fan
Pang-Mei Chang: Bound feet & western dress
Peter Hessler: Rivertown: Two years on the Yangzi
Torbjørn Færøyvik: Kina: en reise på livets elv
Xinran: Good women of China: Hidden voices

Nord-Korea:

Barbara Demick: Nothing to envy: Daily life in North Korea
Blaine Harden: Escape from Camp 14
Eunsun Kim: A thousand miles to freedom: My escape from North Korea
Hwang Sok-Yong: Prinsesse Bari
Sun Heidi Sæbø: Kims lek

Thailand:

Chai Pinit: Bangkok boy: The story of a stolen childhood
Warren Fellows: The Damage Done


15. februar 2016

[Om den første røde konvolutten.]

Kinesisk nyttår er over for denne gangen. Særlig for mine klassekamerater har årets høytid vært spesiell. For de fleste har det vært den første gangen de har gitt penger til foreldrene, et ansvar de snakket om mye.

- Jeg får første lønning om to uker. Nå går jeg bare rundt og ber om at foreldrene mine holder seg friske lenge nok til at jeg kan legge litt til side.

Hang slår håndflatene sammen og later som hun bukker foran et alter. Hun er snart 25 og har akkurat fått sin første betalte jobb. Privilegert fordi hun fikk ta den utdannelsen hun ønsket har hun levd på foreldrene frem til nå. Falske vitnemål er tilgjengelig på de fleste gatehjørner, omfanget massivt. Hang får derfor ikke lønn før skolen utsteder hennes ekte. Dette har vist seg å ta tid, og hun har jobbet gratis frem til nå. Hun ser på det som en heldig ordning, mange kinesere betaler for å bli ansatt. Prisen varierer, men alt er en formue for en som aldri har tjent noe selv.

- Foreldrene mine har ikke bedt om hongbao enda, de forstår situasjonen min, men jeg vet jo hva barna til alle naboene tjener, sier hun med et skjevt smil.

Hun vet at foreldrene er like spente som henne når den første lønningen skal tikke inn på konto. Det betyr at det er hun som skal dele ut hongbao, legge penger i røde konvolutter til foreldre og besteforeldre, det er hun som skal kjøpe dusinvis med overprisede månekaker til tanter og onkler og andre eldre bekjentskaper til månefestivalen, og det er hennes ansvar å ta vare på foreldrene om leddene begynner knirke eller hjertene ikke slår som de skal. Hang er enebarn og derfor også eneansvarlig for foreldrenes økonomiske forhold, men presset er mindre enn for mange. Hangs farmor var nemlig den fjerde konkubinen til en rik jordeier. Han forsvant under revolusjonen, farmoren ble sendt til en fjern slektning som nå har gått bort. Tantens barn gjør dessuten at hun slipper eneansvaret for morens foreldre. Den regningen skal deles på to.


Kinesiske foreldre flest er ikke gribber. Selv med den lange marsjen, 60-tallets endeløse paroler og senere oppvåkningen av Asias største drage, for de fleste kinesere er landets små keisere fortsatt ansett som pensjonsordning, en ordning som har vist seg å ikke være forenelig med ettbarnspolitikken. At myndighetene tillater aldrende foreldre å saksøke deres egne barn for omsorgssvikt er derfor ikke så merkelig som det først høres ut. Man har ikke et velfungerende alternativ. Det er tap av ansikt å la foreldre bo på eldresentre. Ikke bare fordi det i konfusianske samfunn forventes at de unge skal ta seg av de eldre, men også fordi kinesiske eldresentre ofte sliter med dårlige budsjetter, dårlig utstyr, og lite tilbud over minimumskravet. Statens nylige omjustering fra ettbarnspolitikk til tobarnspolitikk er et forsøk på å stabilisere problematikken, men etter tiår hvor myndighetene har kjørt harde holdningskampanjer om fordelene med å ha kun ett barn, vil ikke dette snu over natten.

I Kina er pensjonsalderen for menn 60 år, for kvinner 50 år, en dinosaurordning fra 50-tallet, hvor levealderen var betraktelig lavere og arbeidsmengden fysisk tyngre enn det den er i dag. Pensjonen får du utbetalt i byen du har hukou, boligregistreringen din. Hjemme er ikke nødvendigvis der hvor du har rishatten din, om man har hukou i en fattig provins er det svært vanskelig å få flyttet en hukou til en rikere provins. Om man vil ha utbetalt pensjon må man derfor være hjemme. Landsbygda er fulle av eldrende foreldre som passer på barna foreldre har satt igjen mens de selv er på jobb i storbyen.

Hang bor i Shenzhen, en grenseby helt sør i Kina. Foreldrene er friske og kan fortsatt bo i hjembyen i nord. Lønningene er høyere i sør, mulighetene flere, men hun er usikker hva hun skal gjøre når de ikke kan bo alene lenger. Hun sender dem ofte vitaminer hun kjøper i store kvantum hver gang hun er i Hongkong. I Hongkong er det tett mellom helsekostbutikker for unge kinesere i hennes situasjon. Reklameplakatene har tekster som "Skal mamma passe dine barn, må du sørge for å holde maskineriet i gang." En av de mer populære funksjonene med WeChat, en kinesisk sosial medieplattform, er at man kan sjekke blodtrykket til foreldre.

- Det er et stort press, det hender ofte jeg sover dårlig om natten fordi jeg ligger og tenker på det.

Årets hongbao ble "vipset" over med WeChat. Hadde hun dratt hjem for å overgi konvolutten egenhending hadde hun måttet ta med flere gaver. Hangs konto var slunken da siste elektroniske konvolutt var overført.